Spørsmålet som går igjen
I undervisningen kommer ett spørsmål oftere enn alle andre: hvordan vet jeg at jeg kan stole på kilden min? Det stilles av nybegynnere og av dem som har skrevet for lokalaviser i årevis. Spørsmålet er godt, men det har sjelden et enkelt ja eller nei som svar.
Jeg pleier å skrive om spørsmålet før jeg svarer på det. Tillit er ikke en egenskap ved en person, den er en vurdering av en bestemt påstand fra en bestemt kilde i en bestemt sammenheng. Samme kilde kan være svært pålitelig på ett område og lite til å stole på på et annet.
Derfor starter vi i kurset med tre spørsmål i stedet for ett: hvem er dette, hva kan vedkommende faktisk vite, og hva kan vedkommende ha å vinne på at jeg tror på det som blir sagt. Disse tre dekker det meste av det folk egentlig lurer på.
- Hvem er kilden, og hvordan kan det kontrolleres?
- Hva kan kilden vite av egen erfaring?
- Hvilke interesser kan påvirke det som blir sagt?
Hvem er kilden egentlig?
Det første trinnet er å finne ut hvem du har med å gjøre. Det høres selvsagt ut, men i praksis bygger mange saker på en tittel, et navn i en e-post eller en profil som ingen har sjekket. Vi øver på å finne uavhengige spor: en offentlig oppføring, en tidligere uttalelse, en kollega som kan bekrefte rollen.
Jeg ber kursdeltakerne skrive ned hva de vet om kilden og hva de bare antar. Listen blir ofte kortere enn forventet. Det er verdifullt, for den viser hvor arbeidet gjenstår før noe publiseres.
Et vanlig funn er at en kilde har en reell tittel, men at tittelen sier lite om akkurat den påstanden som er til vurdering. En lege kan uttale seg trygt om medisin, men ikke nødvendigvis om budsjettene til sykehuset hun jobber på. Tittel og tema må samsvare.
Hva kan kilden faktisk vite?
Skillet mellom førstehåndskunnskap og videreformidlet kunnskap er kanskje det mest nyttige verktøyet i hele modulen. Den som var til stede, den som har lest dokumentet selv og den som har hørt det fra en annen er tre ulike kilder, selv om de kan si det samme.
Jeg lar deltakerne merke hver påstand i et intervjunotat med en enkel kode: egen observasjon, dokument, eller hørt fra andre. Når notatet er ferdig merket, ser man raskt hvor mye av saken som hviler på rykter og tolkninger.
Det betyr ikke at videreformidlet kunnskap er verdiløs. Den kan være et godt spor å følge videre. Poenget er at den ikke bør behandles som bekreftet før noen har gått til primærkilden, og at leseren kan få vite hvilken type kunnskap det dreier seg om.
- Egen observasjon veier tyngre enn gjenfortelling
- Dokumenter må leses i original, ikke i sitat
- Merk usikkerhet i notatene underveis
Interesser betyr ikke at kilden lyver
Mange blir ukomfortable når vi snakker om kilders interesser, som om det å nevne dem er det samme som å anklage. Slik er det ikke. Nesten alle som uttaler seg, har en interesse: en organisasjon vil framstå godt, en privatperson vil bli trodd, en forsker vil ha oppmerksomhet om funnene sine.
Oppgaven er ikke å avvise kilden, men å forstå hvilken retning interessen kan trekke. Det hjelper deg å stille bedre oppfølgingsspørsmål og å sjekke akkurat de delene av utsagnet som ville passet kilden best om de var litt pyntet.
I øvelsen vår får deltakerne to utsagn om samme hendelse fra parter med motsatt interesse. Målet er ikke å velge vinner, men å finne ut hvilke detaljer begge sider er enige om, og hvilke som bare én side hevder.
Når du fortsatt er usikker
Av og til rekker ikke arbeidet til full sikkerhet. Da er spørsmålet hva du kan skrive ærlig. Svaret er nesten alltid å si hva som er kjent, hva som er hevdet og hva som ikke har latt seg bekrefte, i stedet for å gjemme usikkerheten i vage ord.
Jeg anbefaler å skrive usikkerheten inn i selve teksten. En setning som forklarer at opplysningen kommer fra én kilde og ikke er uavhengig bekreftet, gir leseren det hen trenger for å vurdere saken selv.
Et nyttig knep er å lage en kort logg underveis: hvem du kontaktet, når, og hva du fikk svar på. Loggen gjør det lettere å forklare arbeidet ditt om noen stiller spørsmål, og den knytter kildevurderingen til det neste steget i kurset, ryddig dokumentasjon.
- Skill mellom kjent, hevdet og ubekreftet
- Skriv usikkerhet inn i teksten
- Før logg over kontakter og svar
Slik trener du på det selv
Du trenger ikke et stort materiale for å øve. Velg en nyhetssak du har lest denne høsten, og finn tre kilder som er brukt. For hver av dem skriver du ned hvem de er, hva de kan vite og hvilke interesser de kan ha. Gjør det på en halv side, ikke mer.
Se så etter hva artikkelen selv forteller om kildene. Ofte er opplysningene der, men spredt. Det viktigste du lærer, er hvor lett det er å lese forbi dem når teksten flyter godt.
Gjenta øvelsen med en sak du selv skriver på. Du vil merke at spørsmålene du stiller i intervjuet endrer seg, fordi du allerede vet hva du skal lete etter. Det er dette kurset i kildevurdering bygger på: vane framfor magefølelse.
Det vanligste spørsmålet om kilder har ikke ett svar, men en fast måte å lete etter svar på. Finn ut hvem kilden er, hva vedkommende faktisk kan vite og hvilke interesser som kan trekke i utsagnet. Skriv ned hva du vet og hva du antar, og la usikkerhet stå åpent i teksten. Slik blir kildevurdering en arbeidsvane du kan forklare for andre, ikke en følelse du må forsvare.