Feilen som starter før du leser
Den vanligste feilen skjer før du har lest et eneste avsnitt: du bestemmer deg for om kilden er troverdig ut fra hvordan den ser ut. Et ryddig nettsted, en tittel som låter offisiell eller et profesjonelt portrettbilde gir inntrykk av tyngde, men sier lite om hva kilden faktisk vet. I kursets modul om kildevurdering ber vi derfor studentene legge bort førsteinntrykket og stille tre enkle spørsmål først: hvem er dette, hva har vedkommende faktisk grunnlag for å vite, og hvilke interesser kan påvirke det som blir sagt?
Jeg ser denne feilen igjen hver høst når nye studenter kommer i gang med de første øvelsene. De fleste kjenner teorien, men lar seg likevel lede av utseendet. Løsningen er ikke mistenksomhet mot alt, men en fast rekkefølge. Skriv ned svaret på de tre spørsmålene før du vurderer innholdet, slik at vurderingen din ikke farges av om kilden virker sympatisk eller overbevisende.
- Vurder kilden før du vurderer innholdet
- Skriv ned hva kilden faktisk kan vite
- Skill mellom utseende og dekning
Å forveksle nærhet med kunnskap
Mange studenter regner en kilde som sterk fordi personen var til stede eller har en tittel som høres relevant ut. Men å være nær en hendelse er ikke det samme som å forstå den. Et øyenvitne kan se en brøkdel av det som skjedde, og en leder i en organisasjon kan snakke trygt om forhold hun aldri har vært borti selv. Spørsmålet er alltid hva akkurat denne personen har førstehåndskunnskap om, og hva som er videreført, antatt eller gjentatt fra andre.
Under øvelsene lar jeg studentene markere hver påstand i et intervjureferat med tre farger: det kilden har sett eller gjort selv, det kilden har hørt fra andre, og det som er tolkning. Resultatet overrasker nesten alle. Ofte havner over halvparten i de to siste kategoriene. Det betyr ikke at kilden er dårlig, men at hver del trenger sin egen kontroll, og at du bør være presis i teksten om hva som er førstehånds og hva som ikke er det.
- Marker førstehånds, andrehånds og tolkning
- Spør hva personen faktisk var vitne til
Interesser som blir oversett
En kilde kan være ærlig og likevel ha interesser som former det hun sier. Det gjelder en bedrift som omtaler egne tall, en interesseorganisasjon som forklarer en sak, og en forsker som snakker om eget fagfelt. Feilen er ikke å bruke slike kilder, for det må du ofte, men å la være å spørre hva kilden tjener eller taper på at historien blir fortalt på én bestemt måte. Interesse er en opplysning, ikke en anklage.
Jeg anbefaler å skrive én setning om kildens mulige interesser i arbeidsnotatene, uansett hvor uskyldig kilden virker. Det tvinger deg til å tenke igjennom det, og det gir deg noe å vise til om noen senere spør hvordan du kom frem til vurderingen. Når interessen er relevant for leseren, hører den også hjemme i selve teksten, formulert saklig og uten insinuasjoner.
- Skriv én setning om kildens interesser
- Ta med relevante interesser i teksten
Å stole på én kilde fordi den siterer en annen
En klassisk felle er sirkelen: nettsted A viser til nettsted B, som igjen viser til A eller til en tredje side som egentlig bygger på den første. Det ser ut som flere uavhengige bekreftelser, men i virkeligheten finnes det bare én opprinnelig kilde. Studenter teller gjerne antall treff i stedet for antall uavhengige ledd, og konkluderer at noe må stemme fordi det står mange steder.
Øv på å følge hver henvisning bakover til den eldste kjente utgaven. Spør hvem som først sa dette, og hva vedkommende hadde som grunnlag. Ofte ender sporet i en pressemelding, en enkelt uttalelse eller en feiltolket tabell. Da vet du at du har én kilde, ikke ti, og at kontrollen din må rettes mot den. Notér sporet i bevismappen, slik at andre kan gå samme vei og komme til samme sted.
- Følg henvisninger til den eldste utgaven
- Tell uavhengige ledd, ikke treff
Dårlige notater og vurderinger du ikke kan forsvare
Selv en grundig vurdering mister verdi hvis du ikke kan gjøre rede for den etterpå. Mange studenter husker at de sjekket kilden, men ikke hva de fant, når de så på den eller hvilken versjon av siden de leste. Nettsider endres, og uten dato og lenke har du ingenting å vise til når noen stiller spørsmål ved vurderingen din.
Venn deg til å notere dato, nøyaktig adresse, hvem du vurderer og hvorfor du kom til konklusjonen din. Det trenger ikke ta mer enn et par minutter per kilde. Notatene gjør også at du oppdager egne tankefeil, for en begrunnelse som er vanskelig å skrive ned er ofte en begrunnelse som ikke holder. Dette henger tett sammen med arbeidet i modulene om bevisorganisering og åpne rettelser.
- Noter dato, adresse og begrunnelse
- Lagre versjonen du faktisk leste
Å tro at vurderingen er ferdig
En vurdering er et øyeblikksbilde. Kilden kan endre standpunkt, ny informasjon kan dukke opp, og du kan ha misforstått noe første gang. Studenter som behandler en kildevurdering som en avkrysning, blir ofte overrasket når en kilde senere viser seg å være mindre pålitelig enn antatt. Vurderingen bør oppdateres hver gang saken får nye opplysninger.
Jeg ber studentene sette en enkel regel for seg selv: jo lenger en sak pågår, jo oftere ser du på kildene på nytt. Og når du oppdager at du har feilvurdert, er det riktige svaret å rette opp åpent, ikke å håpe at ingen merker det. Evnen til å si at du tok feil og forklare hvorfor, er en del av håndverket, og den trenes like systematisk som alt annet i kurset.
- Gå gjennom kildene på nytt når saken utvikler seg
- Rett feilvurderinger åpent
Feilene i kildevurdering er sjelden spektakulære. De handler om hastverk, om utseende som tas for innhold og om notater som aldri ble skrevet. Med faste spørsmål, ryddige notater og vilje til å vurdere på nytt fanger du de fleste av dem selv. Det er nettopp slike vaner vi trener på i kurset, steg for steg, til de sitter.